Er det sant at noen løp er forbeholdt eliten?
En av løpingens store skjønnheter ligger i dens utrolige demokratisering. I New York, Berlin eller Paris maraton vil du løpe på nøyaktig samme asfalt som verdensrekordholderen. Du vil passere de samme bydelene, slite i de samme bakkene og krysse den samme målstreken. Det er sjeldent i sporten: tenk deg å spille en tenniskamp på senterbanene på Roland Garros rett etter finalen!
Likevel vedvarer en liten stemme: noen løp skal visstnok være lukkede klubber, utilgjengelige for amatører. Hva stemmer egentlig?
De uinntakelige citadellene: De offisielle mesterskapene
La oss begynne med det åpenbare: ja, noen løp er strengt forbeholdt eliten.
Det gjelder OL, VM eller kontinentale mesterskap. Her finnes ingen startnummer for «publikum». For å delta må man bli uttatt av sitt nasjonale forbund og ha gjennomført minima (kvalifiseringstider) som ofte er stratosfæriske.
- Unntaket som bekrefter regelen: For OL Paris 2024 ga «Marathon Pour Tous» 20 024 amatører muligheten til å løpe den olympiske ruten kvelden samme dag som eliteøvelsen. En historisk premiere!
Prestasjonsfilteret: Boston og lignende
Selv om de ikke er forbeholdt «proffene», anvender noen løp et drastisk utvalg basert på prestasjon. Boston Marathon er det mest kjente eksempelet. For å håpe å kunne melde seg på, må man ha løpt et sertifisert maraton under en viss tid (den berømte «Boston Qualifier» eller BQ), som varierer etter alder og kjønn.
For en mann 18-34 år kreves for eksempel løping under 3:00. Det er et nivå for en utmerket amatør, men ikke profesjonell elite. Det er en inngangsbarriere som skaper prestisje, men som kan overskrides med (mye) trening.
Tilfeldighetsfilteret og lommebokfilteret: Majors og Ultra-Trail
Andre løp er teoretisk åpne for alle, men i praksis «forbeholdt» dem som har flaks eller midler.
- Loddtrekning (Lottery): London, Tokyo eller Western States (mytisk ultra-trail) har så mange søknader at startnumre tildeles ved loddtrekning. Du kan være verdens tregeste eller raskeste løper — det er flaksen som bestemmer.
- Poengssystemet (UTMB): For Ultra-Trail du Mont-Blanc i Chamonix holder det ikke å betale. Man må ha fullført andre løp («Running Stones») for å bevise sin erfaring. Det er ikke fartselitisme, men erfaringselitisme... og finansiell, siden det koster dyrt i reiser og påmeldinger å samle disse kvalifiseringsløpene.
Virkelighetens terreng: En massivt inkluderende sport
Til tross for disse merkbare unntakene er 99% av løpene i verden åpne for hvem som helst som er villig til å betale sin startavgift og fremvise legeerklæring.
Enda bedre: den nåværende trenden er mot hyper-inkludering. Tidsgrensene (makstid for å fullføre) er stadig bredere for å ønske gående og nybegynnere velkommen. Kortere distanser (5km, 10km) tilbys systematisk ved siden av maratonene for at festen skal være tilgjengelig for alle.
Konklusjon: Eliten har sine privilegier, men veien tilhører alle
Til slutt synes «reservasjonen» for eliten mest i de logistiske detaljene:
- De starter foran (elitecorral) for ikke å bli hindret.
- De har sine egne personlige forpleiningsstasjoner.
- De betaler ikke startnummeret sitt (de betales til og med for å komme!).
Men når startskuddet er avfyrt, er distansen den samme. Regnet gjør alle like våte. Og finishermedaljen veier like tungt rundt halsen på den første og den siste. Det er det som er magien med løping.